Begrepet styring har ikke en entydig definisjon i litteraturen. Etymologisk refererer begrepet
styring til å gi retning til et skips bevegelser ved bruk av ror, eller til en bil ved hjelp av rattet.
Denne analogien gir opphav til definisjoner av styring som «sentralisert, direktivlignendepåvirkning utøvd indirekte, blant annet gjennom formelle strukturer og formaliserte
prosedyrer og rutiner» (Røvik. 2007 i Ladegård&Vabo, 2010, s. 18). Her pekes det på at styring, i likhet med for eksempel administrasjon er systemorientert. I motsetning til ledelse som er personorientert. Styring får slik sett et mekanisk preg, som distanseres noe fra organisasjonsmedlemmene, ved at disse påvirkes indirekte. Samtidig som formålet med styring (og ledelse) er i siste instans «å koordinere og påvirke atferd» (Ladegård&Vabo, 2010 s. 17). Et annet viktig trekk ved styring som virkemiddel for å påvirke atferd er at styring innebærer standardisering av atferd på tvers av aktører. Systemer, prosedyrer og rutiner forutsettes gjennomført likt av de aktuelle organisasjonsmedlemmene.
I min egen bok, benytter jeg følgende figur for å illustrere virksomhetstyringssystemet (Villalobos Sanchez, 2016 s. 70):
Vi må også skille mellom styring som filosofi og styring som teknikk. I målstyring for
eksempel, handler filosofien om hvilken atferd målformuleringen skal føre til, hvor det antas
at når medlemmene i en virksomhet kjenner målene, vil de også forsøke å nå dem. Teknikken
handler derimot om den praktiske fremgangsmåten for å fastsette mål, samt måling og rapportering av resultater (Johnsen, 2010).
Så langt omfatter definisjonen av styring en virksomhetsleders aktiviteter rettet mot å påvirke
atferd indirekte. Dette er innenfor den ene av tre komponenter som Gjønnes og Tangenes
(2014) benytter i sin definisjon av økonomi- og virksomhetsstyring. Nemlig, prestasjonsstyring (strategic/management control). Denne delen av styringen omfatter «utvikling, tilrettelegging og anvendelse av mekanismer for styring av atferd for å understøtte
verdiskapingsprosessen» (s. 25). Prestasjonsstyring kan omfatte både strategiformulering og strategiimplementering, hvor det siste handler om mekanismer som understøtter den formulerte strategien. Eksempler på systemer som benyttes i prestasjonsstyring for strategiimplementering er budsjettering, prestasjonsmåling og balansert målstyring.
I økonomistyring illustrerer man ofte styringsprosessen med en styringssløyfe (Villalobos Sanchez, 2016 s. 352):
Men økonomi- og virksomhetsstyring omfatter i tillegg to andre komponenter:
beslutningstøtte (management accounting) og ressursstyring (financial management). Beslutningsstøtte omfatter prosesser for å skaffe, analysere og formidle styringsinformasjon som er relevant for verdiskapingen til beslutningsformål. Denne styringsinformasjonen kan omfatte både finansiell og ikke-finansiell informasjon. Ressursstyring omfatter selve bruken og utviklingen av virksomhetens ressurser, med aktiviteter som har som formål å skaffe, ivareta og økonomisere virksomhetens knappe ressurser. Ressursstyring krever en balanse mellom den kortsiktige og den langsiktige ressursutnyttelsen, og økonomisering kontra virksomhetens behov for slakk. Eksempler på aktiviteter knyttet til ressursstyring er likviditetsstyring og styring av produksjonskapasiteten.
En annen dimensjon fra økonomistyringslitteraturen definerer tre nivåer i styringen: 1) strategisk planlegging, hvor målene formuleres og strategier og ressurser utformes; 2) økonomistyring, hvor målene er gitte og hvor det gjennomføres prosesser knyttet til planlegging, måling, rapportering og evaluering for å bidra til produktiv og effektiv måloppnåelse; 3) driftsstyring, hvor det kontrolleres at oppgavene blir utført produktivt og effektivt (Johnsen, 2007, s. 108). Disse tre nivåene henger delvis sammen og overlapper til en viss grad de tre komponentene i definisjonen av økonomi- og virksomhetsstyring. Følgende tabell illustrerer sammenhengene.
I engelsk litteratur oversettes ofte styring som «governance», hvor det velkjente uttrykket
«corporate governance» referer til fenomenet som på norsk betegnes som eierstyring i private
virksomheter (Ladegård&Vabo, 2010). Corporate governance eller eierstyring defineres av
Huse og Søland (2009) som «interaksjonen mellom ulike aktører i styringen av en virksomhet
mot verdiskaping» (s. 19). I denne definisjonen skilles mellom interne og eksterne aktører,
men fastsettes at de viktigste er ofte eiere, ledere og styremedlemmer. De ulike aktørene har
makt til å påvirke beslutningsprosesser. Styremedlemmer har for eksempel stemmerettigheter.
Begrepet styring er som vist i dette avsnittet ikke et entydig begrep. Den omfatter ulike typer
aktiviteter som gjennomføres både av beslutningstakere, men også av andre som utøver
beslutningsstøtte for eksempel. Begrepet omfatter også flere nivåer i driften av virksomheten,
og involverer deretter beslutningstakere på både strategisk og operativt nivå.
REFERANSER:
- Ladegård, G. & Vabo, S. I. r. (2010) Ledelse og styring. Bergen, Fagbokforlaget.
- Villalobos Sanchez, Kioto (2016) Bedriftsledelse. Sandefjord, Læremiddelforlaget.
- Johnsen, Å. (2010) Resultatstyringens mytologi ; hvorfor bruker forvaltningen mål- og
resultatstyring når dette er så omstridt? Nordiske organisasjonsstudier, 12 (1), s. 5-28. - Gjønnes, S. H. & Tangenes, T. (2014) Økonomi- og virksomhetsstyring. Strategistøtte ved
prestasjonsstyring, ressursstyring og beslutningsstøtte. Bergen, Fagbokforlaget. - Johnsen, Å. (2007) Resultatstyring i offentlig sektor – Konkurranse uten marked. Bergen,
Fagbokforlaget. - Huse, M. & Søland, A. I. (2009) Styreledelse. Styret som team og prosessorientert
styrearbeid. Bergen, Fagbokforlaget.
